Folk flest vet at det er lurt å spare til pensjon, spise sunt, være aktiv, ikke røyke eller drikke for mye. Samtidig har også de fleste av oss opplevd at å bestemme seg for å endre atferd ikke alltid resulterer i at vi faktisk gjør det.
Svaret krever først at vi forstår hva som styrer hvordan vi tenker og tar valg. I følge Kahneman (Thinking fast and slow, 2011) så benytter vi to ulike systemer — system 1 og 2. Når System 1 er aktivt så tar vi avgjørelser og valg som er raske, intuitive og ofte emosjonelle. Dette er automatiske prosesser og handler om våre vaner. Alt vi gjør «uten å tenke», som å pusse tenner, lage kaffe, fikse matpakke osv.
I motsetning, når System 2 er aktivt, så tar vi avgjørelser og valg som tar lenger tid og krever refleksjon. System 2 kalles derfor gjerne for det refleksive systemet. Det bidrar til plan og retning i livet, og handler om valg av typen hvilken pensjonsordning bør jeg ha, skal vi få barn, burde jeg bytte jobb etc. Avgjørelser vi helt klart bør bruke tid på.
Det som skjer når vi skal endre eller etablere nye vaner er at System 2 må overstyre System 1. Det krever energi. MYE energi! Derfor faller vi så lett tilbake til slik vi alltid har gjort det, fordi det går mye lettere og raskere og vi er ofte ikke bevisste på at det skjer. Vi ender på sofaen foran Netflix på ettermiddagen i stedet for å ta den løpeturen vi hadde planlagt, fordi det å løpe en tur ikke er en automatisert prosess, mens å ligge på sofaen er en veletablert vane.
I tillegg, for å klare å endre eller danne nye vaner anbefales det at vi tar små skritt. Dersom vi starter med store, drastiske endringer mister vi fort motivasjonen fordi det vi skal oppnå blir for overveldende. Likevel gjør vi gjerne det motsatte, vi går «all in», som nyttårsforsettene våre er et godt eksempel på. Resultatet er, antakelig kjent for de fleste, at det blir vanskelig å opprettholde de nye rutinene og vi faller tilbake til gamle vaner, ofte veldig raskt.
Jo, det vi nå opplever under koronapandemien 2020 er en uvirkelig situasjon hvor vi i løpet av ekstremt kort tid faktisk får til å endre FLERE veletablerte vaner samtidig! Uten anledning til å ta små skritt.
Jo, alvoret i situasjonen og de strenge tiltakene som er iverksatt gjør at vi ikke har mulighet til å falle tilbake til System 1, selv om det er aldri så krevende at System 2 må overta på mange områder samtidig.
Før jeg går videre, la det være sagt, dette er ikke et «det-er-aldri-så-galt-at-det-ikke-er-godt-for-noe»-innlegg. De ekstreme og svært alvorlige helsemessige og økonomiske konsekvensene som følge av koronaepidemien er noe vi helt klart skulle vært foruten.
Men, det jeg ønsker å få frem er at når dette først skjer, er at når vi nå ikke har anledning til å gjøre som vi pleier, så har vi en mulighet. Det er denne muligheten jeg vi vi skal gripe!
At når en etterlengtet hverdag inntreffer så VELGER vi alle å fortsette med noen av våre nyetablerte vaner.
Situasjonen nå er at vi ikke flyr, flere lar bilen stå, vi handler mindre, vi vasker hendene, vi har videooverførte møter, kurs og workshops. Stadig flere melder fra om at det faktisk fungerer godt, og mange sier de er mer effektive enn før. Det positive er at jo lenger og jo mer vi gjør alt dette, jo mer sannsynlig er det at det blir mulig å opprettholde de(n) nye atferden(e).
I en krise opplever vi et sjeldent fellesskap som bidrar til at vi klarer å endre vanene våre — å gjøre det vi innerst inne vet er rett.
Vi opplever mestring og den mestringsfølelsen må vi bevare! Vi må ikke la System 1 vinne når det blir hverdag igjen. Og vi har forskning på vår side! Studier viser at høy mestringsfølelse, at du selv tror du skal klare å endre atferd, øker sannsynligheten for at du faktisk klarer det (Bandura, Self-efficacy, 1994)!
La oss være mer bevisst i dagens altoverskyggende krise, så vi i fellesskap bestemmer oss for å ikke gå helt tilbake til gamle vaner når dette er over. At vi velger å holde på de nye vanene og kanskje kan redde verden litt mer enn før, om ikke for vår egen del, så for de som arver kloden vår.
En nylig undersøkelse av holdningene våre under koronapandemien viser at folk flest er villige til å gjøre endringene som trengs. Ikke først og fremst for å beskytte seg selv mot korona, men for å beskytte eldre, syke, våre nærmeste — de vi bryr oss om (Kantar TNS undersøkelse om koronasituasjonen 13.mars. 2020).
Det gir håp! Håp om at vi, når det hele er over, fortsetter. At vi gjør vårt for at generasjoner som kommer etter oss — våre barn — kan leve litt tryggere fordi vi endret vår atferd og gjorde det vi alle vet er riktig!
