Valgene vi tar blir ikke tatt i et vakuum av systemet de blir tatt i. Forskere har nylig argumentert for at vi er bedre tjent med endringer på systemnivå enn å påvirke valgene vi tar som enkeltindivider. Betyr det at du (endelig) kan skylde på systemet når du ryker på en sjokolade på farten?
Vi tar uendelig mange avgjørelser hver dag. Forskere mener at så mye som 95 % av valgene vi tar er ubevisste. Vi handler på impuls og vaner, påvirket av følelser og hva andre gjør.
Ofte prøver både myndigheter og private aktører å påvirke våre valg ved å rette søkelyset på individet. Men valgene vi tar, er ikke tatt i et vakuum, de er påvirket av kontekst som er prisgitt et system. Et system bestemt på myndighetsnivå, eller av private aktører. Så hva om “systemet” kunne hjelpe deg å droppe å kjøpe sjokoladen som ligger ved kassen eller sørget for at du lot bilen stå?
Forskerne Nick Charter og George Loewenstein har nettopp sett på denne forskjellen på individfokus versus systemfokus. De hevder at både samfunn og forskerne som studerer det har en tendens til å foreslå og teste intervensjoner og tiltak som har som mål å løse samfunnsutfordringer ved å påvirke og prøve å endre individuell atferd.
De kaller denne typen intervensjoner for i-frame, som er forkortelse for individuelt fokus. Motsvaret er det de kaller for s-frame intervensjoner, altså et system-fokus og systemendring.
De viser til hvordan i-frame intervensjoner innen blant annet mat, helse, pensjon, bærekraft, utdanningssektoren etc. har mindre og mer kortvarige effekter,
mens endringer og intervensjoner på systemnivå ofte har større og mer langvarig effekt.
Et eksempel de trekker frem er et eksperiment som ble gjort København i 2011, der målet var å redusere forsøpling i bybildet. Intervensjonen var fotspor på bakken som ledet mot et utvalg søppelkasser i et gitt område av byen. Eksperimentet viste seg å ha effekt på kort sikt (46% reduksjon), men det har ikke vært testet i stor skala, og effekten har avtatt over tid. Til sammenligning gjorde de i San Jose en systemendringen ved å forby plastposer. Det resulterte i redusert ukentlig bruk av plastposer fra 3 til 0.3 per innbygger, 89% reduksjon av poser i overvannssystemet og 60% reduksjon i elver og boligområder. Og, endringene har vedvart!
I tillegg til argumentet om lav effekt, mener Charter og Lowstein at et utstrakt individfokus har bidratt til at mektige selskaper slipper unna påbud, reguleringer og høyere skatter og avgifter.
Et eksempel er British Petroleum (BP) som frem til tidlig 2000-tallet var kjent for å både direkte og indirekte støtte akademikere som tvilte på klimaendringer. De drev PR-kampanjer med mål om å diskreditere legitime klimaforskere som sa at klimaendringene er menneskeskapte. I 2004 endret imidlertid BP strategien til å anerkjenne at klimaendringer er menneskeskapte, med fokus på ditt personlige “karbonavtrykk” (Safire, 2008). Det involverte blant annet utvikling av en kalkulator for karbonfotavtrykk som ble brukt av nesten 300.000 mennesker.
.jpg)
Både enkeltpersoner, medieorganisasjoner og offentlige etater løftet frem kalkulatoren som et nyttig verktøy for at vi skal klare å redusere vårt personlige CO2 avtrykk på planeten
Charter og Lowenstein sitt poeng er at ved å flytte fokus (frame) bort fra systemet, det vil si BP selv og deres store utslipp, over på enkeltindividet, mister vi fokuset på hvor det egentlige problemet ligger (hos selskaper som BP). I stedet for at BP må redusere sine egne utslipp, bruker de makt og penger til å flytte fokus over på deg, og hva du må gjøre for å redde verden.
Et annet eksempel som trekkes frem i artikkelen er utfordringen med økende grad av fedme i store deler av verdens befolkning. Det at vi lever i et stadig mer fedmefremmende miljø kan i stor grad forklare hvorfor det krever mer og mer viljestyrke å opprettholde et passende inntak av kalorier (Nestel og Jacobsen, 2000). Kort fortalt handler det om tilgang, pris, og hvor enkelt det å få tak i mat som er klar til å spises, og da som oftest usunne alternativer.
En rekke individfokuserte intervensjoner er forsket på og testet, men få har vist seg å føre til langvarig reduksjon av overvekt. Fjerning av serveringsbrett (Downs & Loewenstein, 2011) så folk ikke forsyner seg mer enn de klarer å bære, samt incentiver for at folk skal trene mer (Charness & Gneezy, 2009) eller gå flere skritt om dagen (Patel et al., 2017), viser faktisk ikke til langvarige resultater i form av reduksjon i vekt.
Ser man til her hjemme viser nyere forskning at 7 av 10 nordmenn nå er overvektige.
På bakgrunn av dette, foreslår HUNT-leder og forsker Steinar Krokstad at vi rett og slett "bare" bør endre BMI standarden for hva som er normalvektig.
Knytter man midlertidig denne statistikken oppimot Norsk Matforskningsinstitutt tall om norsk mat, viser det seg at 50% av utvalget i Norges matbutikker er ultraprosessert, som defineres som mat som ikke er råvarer, men mat som er delvis eller fullstendig brutt ned og tilsatt tilsetningsstoffer. Denne maten er ofte signifikant billigere enn råvarer, som rent kjøtt, fisk, frukt og korn.
Det som altså for mange er det billigste, enkleste, og mest tilgjengelige alternativet er det som ikke er bra for oss. Så hva er alternativet til å flytte en hel nasjons BMI- skala, og lempe ansvaret over på deg og meg?
Det enkle svaret, etterfulgt av den vanskelige oppgaven, er å i større grad endre de store systemene. Det betyr ikke at alt arbeid og forskning som er gjort for å forstå og påvirke individuell atferd er bortkastet, tvert om. Utover at denne innsikten er nyttig når det kommer til å innrette og iverksette politiske vedtak som for eksempel en karbonskatt, bør man jobbe både med individuell atferd og endring av system parallelt.
Men dersom målet er at nordmenn faktisk skal spise sunnere mat, mindre kjøtt og mer grønt, bør prisen reduseres for sunne matvarer, utvalget av “ja-mat” bør bli bedre mens utvalget av “nei-mat” reduseres og bli dyrere. Kiwis midlertidig momskutt på frukt og grønt som eksempel, har vist seg å øke frukt og grønt salget med 23%!.
Og ønsker vi faktisk at nordmenn skal velge kollektivt fremfor bil må det være det enkleste og rimeligste alternativet. Skal vi redusere antall flyturer per innbygger, bør det bli dyrere og mindre attraktivt å fly, og enklere og billigere med alternative reisemåter som for eksempel tog.
For til syvende og sist handler det om valg.
Hva vi velger å gjøre, eller ikke gjøre, og det faktum at det er alle valgene vi tar til sammen, som til slutt avgjør utfallet av de mange nødvendige samfunnsendringene vi står ovenfor. Men det er ikke menneskene vi skal endre når systemet er rigget.
